Er du tilstede i ditt eget liv? Og er du tilstede i dine barns liv? Er du?
Personlig kan jeg ikke huske at moren min og jeg noen gang hadde øyeblikk hvor jeg følte at hun var tilstede i mitt liv. Nå kan det jo hende at hun var det likevel, men jeg oppfattet det aldri slik. De gangene jeg ville fortelle henne om ting som opptok meg, eller om problemer jeg hadde, så får jeg opp et bilde av at hun alltid stod med ryggen til meg mens hun vasket opp. Eller så satt hun ved kjøkkenbordet og markerte viktige linjer i et rundskriv hun hadde fått. Eller hun stod og grov i hagebedene - med ryggen til meg - under samtalen. Eller hun skulle bare ta en telefon. Når jeg snakket med henne, om mine viktige ting, eller om ting som hadde skjedd meg, var ofte kommentarene fra henne "åja", "jaja", "så rart", "har du hørt om Joharis vindu?", "huffda", "har du sett spaden?", "sier du det", "jeg skal snart på et møte", "blir det ikke fint?", "kan du gå tur med bikkja?" osv.
Etter disse "samtalene" følte jeg meg alltid mye verre enn før jeg innledet samtalen. Jeg ble liksom bare tommere og tommere. Jeg nådde jo aldri inn til henne. Hun var aldri tilstede der og da. Hun så meg rett og slett ikke. Jeg var luft. Jeg husker jeg begynte å føle meg uviktig for henne. Det var tydeligvis alltid noe som var viktigere enn meg, for henne. Så jeg sluttet å gå til henne med ting jeg ønsket å snakke om.
Da jeg selv fikk barn ble jeg også sånn som min mamma. Ungene var mest i veien, egentlig. De maste om alt mulig. Jeg måtte høre på sinnsyke barnehagesanger og synge sammen med dem. Ungene ville alltid leke kjedelige leker sammen med meg. Det var Duplo og plastbiler og leire og tegneark overalt. For ikke å snakke om alle disse spørsmålene jeg måtte svare på! "Mamma, hvilken dag er det når vi dør?" "Hvorfor synger aldri kongen?" "Hvorfor er jeg her?" "Hvordan smaker egentlig maur?" "Hvorfor er ikke alle blomster blå?" "Kan krabbene gå uten bein?"
åååååååÅÅÅÅÅÅÅÅ!!!!!!!!
Jeg hadde da for pokker andre ting å tenke på!
Jeg var alenemamma med to dritsmå barn! Jeg måtte på jobb! Jeg hadde en utdannelse jeg måtte fokusere på! Jeg hadde en eksmann som ventet et nytt barn med en annen dame kun mndr etter at vi hadde gått fra hverandre! Det var konflikter! Og huset måtte være rent og pent til enhver tid! Barna også. Det var viktig å opprettholde fasaden. På avstand måtte alt se grønt og pent ut. Jeg måtte være flink! Flinkest i hele verden! Jeg skulle "bare" hele tiden! Også trengte jeg å være sammen med vennene mine! Jeg trengte en fest! Ofte! Det var dype daler jeg måtte klatre opp av mellom slagene! Og jeg hadde dårlig råd og merkelige foreldre! HALLO! Hvem faen bryr seg om hvilken dag det er når man dør, liksom! Dagen i dag var faktisk en helt fin dag å dø på! Tirsdag!
Og sånn fortsatte det i ca 3 år. Jeg var ikke mye tilstede i mitt eget liv. Heller ikke i barnas liv. Jeg var alltid en annen plass - tenkte alltid på andre ting. Jeg var kampklar til enhver tid.; Jeg hadde pusset vinduene og sverdet mitt. Skjoldet også, forresten. Murer var bygget og vollgravene var dype. Det var bare å fyre løs! Jeg var klar! Alltid!
Men hva med barna? Barna, ja... Når fikk jeg egentlig tid til å se dem? Når var sist gang jeg virkelig så dem? Når var sist vi snakket ordentlig sammen? Lo sammen? Lekte sammen? Når var sist vi bare var sammen? Nei, jeg husket ikke. Var dette virkelig livet mitt? Og var det sånn det skulle være? Og ikke minst - var det sånn det skulle bli for alltid? Var det dette jeg ville ha??
Svaret ble nei. Jeg ville ikke dette mer. Jeg ville ikke meg selv og barna så vondt. Dette var ikke noe liv. Dette var bare stress; Jeg hadde glemt hvordan det var å puste. Og jeg hadde glemt hvordan barnelatter hørtes ut. Jeg hadde glemt min egen latter også, forresten. Og våren! Hvordan var lukten av vår igjen? Og hvem var barna mine? Hvem var disse to nydelige skapningene som stod foran meg? Og hvem var jeg? Hvem hadde jeg egentlig blitt? Kjente jeg meg? Og var jeg den mammaen mine barn fortjente? Nei...jeg var nok ikke det...
Så kom oppvåkningen. Noen vil si den kom i seneste laget, men jeg sier jeg er glad den i det hele tatt kom. Det var ikke et sekund for tidlig. Jeg hadde enda tid til å rette opp i skadene. Det var bare å brette opp ermene og sette igang. Jeg hadde ingen tid å miste. Her skulle livet leves - her og nå! - og det skulle leves med meg tilstede i det! Tilstede i mitt liv. Og tilstede i barnas liv. Her skulle ingenting gjøres halvveis. Dette var blodig nødvendig - og blodig alvor. Det gjaldt tross alt livene våre!
Aller først måtte jeg lære meg å puste igjen. Inn og ut. Sakte men sikkert fikk jeg nytt fotfeste. Og med fotfestet kom roen. Med roen kom tryggheten. Og med tryggheten kom tålmodigheten. Og med tålmodigheten kunne jeg være tilstede i nesten hva som helst. Jeg kunne leke. Jeg kunne svare på alle spørsmål. Jeg kunne observere. Jeg kunne lytte. Jeg kunne se ting som ikke var til å bli sett før. Jeg kunne lukte våren og se glitteret i vannet. Og jeg kunne høre latteren min. Og barnas latter! For en vidunderlig latter disse barna mine hadde! Det var nesten til å bli lykkelig av!
Så dette var altså livet? Dette var altså min egentlige jobb - nemlig å gjøre familien min så trygg og lykkelig som mulig, ved "bare" å leve i nuet...?
Det handlet altså om å se. Det handlet altså om å være tilstede. Tilstede i mitt liv. Og tilstede i barnas liv.
Man må holde om og man må holde av hverandre - hver eneste dag!
Etter disse "samtalene" følte jeg meg alltid mye verre enn før jeg innledet samtalen. Jeg ble liksom bare tommere og tommere. Jeg nådde jo aldri inn til henne. Hun var aldri tilstede der og da. Hun så meg rett og slett ikke. Jeg var luft. Jeg husker jeg begynte å føle meg uviktig for henne. Det var tydeligvis alltid noe som var viktigere enn meg, for henne. Så jeg sluttet å gå til henne med ting jeg ønsket å snakke om.
Da jeg selv fikk barn ble jeg også sånn som min mamma. Ungene var mest i veien, egentlig. De maste om alt mulig. Jeg måtte høre på sinnsyke barnehagesanger og synge sammen med dem. Ungene ville alltid leke kjedelige leker sammen med meg. Det var Duplo og plastbiler og leire og tegneark overalt. For ikke å snakke om alle disse spørsmålene jeg måtte svare på! "Mamma, hvilken dag er det når vi dør?" "Hvorfor synger aldri kongen?" "Hvorfor er jeg her?" "Hvordan smaker egentlig maur?" "Hvorfor er ikke alle blomster blå?" "Kan krabbene gå uten bein?"
(Dette er en krabbe med kun 3 bein.
Følte bare for å nevne det, liksom.)
åååååååÅÅÅÅÅÅÅÅ!!!!!!!!
Jeg hadde da for pokker andre ting å tenke på!
Jeg var alenemamma med to dritsmå barn! Jeg måtte på jobb! Jeg hadde en utdannelse jeg måtte fokusere på! Jeg hadde en eksmann som ventet et nytt barn med en annen dame kun mndr etter at vi hadde gått fra hverandre! Det var konflikter! Og huset måtte være rent og pent til enhver tid! Barna også. Det var viktig å opprettholde fasaden. På avstand måtte alt se grønt og pent ut. Jeg måtte være flink! Flinkest i hele verden! Jeg skulle "bare" hele tiden! Også trengte jeg å være sammen med vennene mine! Jeg trengte en fest! Ofte! Det var dype daler jeg måtte klatre opp av mellom slagene! Og jeg hadde dårlig råd og merkelige foreldre! HALLO! Hvem faen bryr seg om hvilken dag det er når man dør, liksom! Dagen i dag var faktisk en helt fin dag å dø på! Tirsdag!
Og sånn fortsatte det i ca 3 år. Jeg var ikke mye tilstede i mitt eget liv. Heller ikke i barnas liv. Jeg var alltid en annen plass - tenkte alltid på andre ting. Jeg var kampklar til enhver tid.; Jeg hadde pusset vinduene og sverdet mitt. Skjoldet også, forresten. Murer var bygget og vollgravene var dype. Det var bare å fyre løs! Jeg var klar! Alltid!
Men hva med barna? Barna, ja... Når fikk jeg egentlig tid til å se dem? Når var sist gang jeg virkelig så dem? Når var sist vi snakket ordentlig sammen? Lo sammen? Lekte sammen? Når var sist vi bare var sammen? Nei, jeg husket ikke. Var dette virkelig livet mitt? Og var det sånn det skulle være? Og ikke minst - var det sånn det skulle bli for alltid? Var det dette jeg ville ha??
Svaret ble nei. Jeg ville ikke dette mer. Jeg ville ikke meg selv og barna så vondt. Dette var ikke noe liv. Dette var bare stress; Jeg hadde glemt hvordan det var å puste. Og jeg hadde glemt hvordan barnelatter hørtes ut. Jeg hadde glemt min egen latter også, forresten. Og våren! Hvordan var lukten av vår igjen? Og hvem var barna mine? Hvem var disse to nydelige skapningene som stod foran meg? Og hvem var jeg? Hvem hadde jeg egentlig blitt? Kjente jeg meg? Og var jeg den mammaen mine barn fortjente? Nei...jeg var nok ikke det...
Så kom oppvåkningen. Noen vil si den kom i seneste laget, men jeg sier jeg er glad den i det hele tatt kom. Det var ikke et sekund for tidlig. Jeg hadde enda tid til å rette opp i skadene. Det var bare å brette opp ermene og sette igang. Jeg hadde ingen tid å miste. Her skulle livet leves - her og nå! - og det skulle leves med meg tilstede i det! Tilstede i mitt liv. Og tilstede i barnas liv. Her skulle ingenting gjøres halvveis. Dette var blodig nødvendig - og blodig alvor. Det gjaldt tross alt livene våre!
Aller først måtte jeg lære meg å puste igjen. Inn og ut. Sakte men sikkert fikk jeg nytt fotfeste. Og med fotfestet kom roen. Med roen kom tryggheten. Og med tryggheten kom tålmodigheten. Og med tålmodigheten kunne jeg være tilstede i nesten hva som helst. Jeg kunne leke. Jeg kunne svare på alle spørsmål. Jeg kunne observere. Jeg kunne lytte. Jeg kunne se ting som ikke var til å bli sett før. Jeg kunne lukte våren og se glitteret i vannet. Og jeg kunne høre latteren min. Og barnas latter! For en vidunderlig latter disse barna mine hadde! Det var nesten til å bli lykkelig av!
Så dette var altså livet? Dette var altså min egentlige jobb - nemlig å gjøre familien min så trygg og lykkelig som mulig, ved "bare" å leve i nuet...?
Det handlet altså om å se. Det handlet altså om å være tilstede. Tilstede i mitt liv. Og tilstede i barnas liv.
Man må holde om og man må holde av hverandre - hver eneste dag!
Helt fantastisk refleksjon, Kristine! Helt fantastisk!
SvarSlettDet er kjempeviktig å være tilstede, men jeg tror de færreste er det før de får en oppvåkning og faktisk ser det!!!
Klem ;)
Tusen takk, Siv Anita. <3
SvarSlettDet er ikke alltid lett å se dette. Man må få en oppvåkning ja. Og den er ikke alltid like behagelig, det kan jeg skrive under på! Og det er heller ikke gjort over natta. Man må nesten begynne helt på nytt. Klem til deg også! :D
Halleluja, fy flate så godt skrevet!!!! Tar av meg alle hattene mine for deg :)
SvarSlettHar aldri vært skilt, men tror at alle foreldre kan kjenne seg igjen i det du skriver. Har selv falt i mange feller, gjort uvane av å kjefte osv...Glemt å stoppe opp å reflektere. Nå er det ufattelig lett å se hvor skjørt livet er, og at vi av og til trenger å se vårt eget liv fra avstand. Man trenger perspektiv over eget liv og væremåte for å skjerpe seg inn. Tror alikevell at vår generasjon stort sett er flinkere til "å se" barna våre, i forhold til vår foreldre generasjon.
Sykt bra skrevet Kristine :) Håper du også får en fin dag og hate våren på ;)
Flott innlegg, dette, en tankevekker. Min mor var nok av en type jeg ikke oppsøkte. Men jeg ønsket å være en annen mor selv. Så går man likevel i tidsfella... Husker da jeg tok hovedfag og sønnen ga meg klar melding: Gå og skriv, mamma, så du blir ferdig. Tre års arbeid og vennen min trodde at bare jeg gikk ofte nok for å skrive, så ville det bli tid for ham...
SvarSlettUnderlig nok tilgir disse flotte ungene oss - de har en uendelig tålmodighet med oss.
Det høres ut som du beskriver mg sånn jg opplever ting nå!:) TUSEN TAKK FOR FANTASTISK FINE JULEGAVER!!!!!!!!!!!! Glemte å sende m mamma deres:( GLA I DEG, VERDENS BESTE SØSKENBARN!!!!!! klem
SvarSlettFlott skrevet. :)
SvarSlettRoffen: Livet er skjørt, ja. Det kan ikke kastes bort på kjefting og stress. Da går bare alt i stykker og man blir ulykkelig. Det er ikke sånn det skal være. Vi må se hverandre. Virkelig se. :0)
SvarSlettNår det kommer til at vår generasjon er flinkere til å se barna våre, enn for eksempel forrige generasjon, så er jeg ikke like sikker som deg der. Vår generasjon TROR kanskje vi ser barna bedre, og vi TROR kanskje vi er så mye flinkere til å støtte dem i hva det nå måtte være, men egentlig er vi ikke tilstede. Tror jeg. Vi står på sidelinja og heier når ungene spiller fotball, men vi spør sjelden hvordan de har det med seg selv, eller hva de virkelig ønsker å holde på med. Vil de spille fotball, eller gjør de det kun fordi VI vil det? Vi TROR vi er gode foreldre som sender dem på 3 forskjellige fritidsaktiviteter i uka (for DA blir barna lykkelige og vi som foreldre er aktive og engasjerte og superflinke, samt at vi slipper å ha så mye med ungene våre å gjøre. Vi gir ansvaret videre til fremmede), mens barna kanskje egentlig kunne ønske seg mer tid med oss foreldre, i form av fellesaktivitet for store OG små; Bygge hytte i trærne, spille kort eller brettspill, fiske om natten, kle oss ut, lese sammen, snakke sammen om hvordan det feks var da VI vokste opp, snakke om håp og ønsker som barna måtte ha for fremtiden - kanskje er det ting de lurer på - men ikke spør om - fordi vi som foreldre har det så travelt med å plante i hagen slik at den ser bra ut for alle andre som måtte komme forbi. Vi har ikke tid til å snakke OG SE barna våre. Det tror jeg. Før, for 50 år siden, var det i det minste vanlig å spise alle måltider sammen med familien sin.
Jeg tror vi må finne en middelvei. Vi kan ikke sende ungene bort fra oss og samtidig tro at vi er gode foreldre. All denne organiserte aktiviteten tror jeg er en kompensasjon for alt vi ikke strekker til med som foreldre. Nå sier jeg ikke at alle er slik, men jeg ser tendenser i samfunnet, og jeg tror vi er inne i et litt feil spor uten å vite det.
Tusen, tusen takk for flott kommentar fra deg forresten! *Smask*
mimmimor: Men det må da være trist å oppdage at man er en mamma ungene føler de ikke kan gå til, ikke sant? Men de fleste mødre som er slik (som våre) vet det nok ikke selv. Dvs - min mor vet det nå. Fordi jeg har fortalt henne det. Men hun gjorde jo bare så godt hun kunne den gang. Og det gjør vi vel alle.
SvarSlettBarna våre er noen engler. Og mye kan rettes opp i, bare vi tar oss tid til å snakke sammen. Men det fordrer også at vi som foreldre klarer å si unnskyld noen ganger. Vi er langtfra ufeilbarlige. Det tror jeg er viktig å vise ungene.
Cathrine: Du er vel søt! Tusen takk, vennen! Veldig glad i deg også, husk. Stooor klem! <3
SvarSlettHåper vi ser deg snart. Det blir altfor lenge mellom hver gang. Savner den herlige latteren din! :D
Mamsen: Tusen takk! :D
SvarSlettDu er så flink å ordlegge deg! Og det du skriver om din mor, er akkurat slik jeg opplever min mor den dag i dag. Hun ringer ikke for å spørre hvordan jeg har det, hun ringer for å fortelle hvordan HUN har det. Jeg antar det er et av minusene med å ha en mor som er manisk depressiv. Hadde hun bare innsett hvor egoistisk hun er.. Men jeg lærer fort, og vet iallefall hvordan jeg IKKE skal bli mot mine barn. Så noe positivt er det vel også :)
SvarSlettEh... anbefalte bloggen din til magne a på vg.no
SvarSlettSpørs om ikke innlegget ditt dukker opp på vg facebook i løpet av helga!!! ;)
Grønsdal Gård: Trist at du også hadde det sånn. Men det er som du sier; Enkelte ganger kan det komme noe godt ut av slike opplevelser, i og med at man finner ut hvordan man IKKE vil bli mot egne barn. Tusen takk, forresten. :0)
SvarSlettSiv Anita: Hva ER det du har gjort?!? *Hytter med kjevla* ;0)
SvarSlettNeida, tusen takk. Veldig hyggelig at du likte innlegget så godt at du ville dele det med VG. ;0)
Hei, Magne fra VG Nett her. Jeg har lagt innlegget ditt som helgens anbefaling på Lesernes VG nå. Det kan være jeg poster det på Facebook-siden til Lesernes VG også, http://www.facebook.com/lesernesvg
SvarSlettMagne D. Antonsen:
SvarSlettOi! Du verden - spennende! Takk! :D
Gratulerer, bloggen din blir snart nedrent av lesere ;)
SvarSlettSo bra skrivet.. hvis alle tenker sånn..da verden ville produkt masse god menesker.
SvarSlettTAKK
SvarSletten fin tankevekker...
virkelig har dårlig samvittighet overfor jentene mine.
men jeg skal prøve ........men hvor lenge klarer jeg å holde på dette motet....noen få minutter
Jeg fikk frysninger oppover ryggen da jeg leste det, så utrolig godt skrevet, det må jeg si :)
SvarSlettJeg har ikke egne barn, men har en mor som er manisk depressiv, og sliter selv med depresjoner.
Jeg har hatt lyst på barn veldig lenge, men må vente til bacheloren er ferdig. Jeg jobber også med meg selv nå, for å bli mer stabil så barna mine skal få en god oppvekst med gode foreldre som elsker dem overalt i verden.. Det som jeg manglet. Moren min har også gjort så godt hun kunne, og jeg har med årene forstått hennes grunner til å gjøre det hun gjør.
Men det var innmari flott det du skrev - barna dine er veldig heldige!
Stor klem fra meg =)
For ett fantastisk innlegg!! Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen og jeg tror at det er veldig mange barn som opplever akkuratt dette! Fra karrirejag valgte jeg familien i inngangen av 2011 og det har jeg ikke angret på i det hele tatt!
SvarSlettTiden flyr og plutselig er de flyttet ut og har skaffet seg sin egen familie. Det er viktig å sette seg selv og alt annet til side når man har så flotte vesner i livet sitt :D
Er veldig glad for at VG snappet opp innlegget ditt sånn at så mange som mulig vil få seg en tankevekker! :D
Igjen takk for at du deler, og riktig god helg!
Grønsdal Gård: OMG - ja - ska sei!! Hehe, takk, du. Hyggelig at så mange finner innlegget mitt interessant. :D
SvarSlettip: Du er vel snill! Tusen takk! :D
SvarSlettAnonym: Selv takk! Trist å lese at du har dårlig samvittighet overfor døtrene dine - det burde ikke være sånn...jeg vet... Men bare det at du prøver! Det sier mye om deg som person, husk! Og ting er ikke gjort over natten - det kan jeg skrive under på! Man må ta ett skritt av gangen - litt og litt. Det er en prosess. Og det er en jobb. Man må ville det, og man må ville det NOK!
SvarSlettSå ta tiden til hjelp - det gjorde jeg. Poenget er at det blir en endring til slutt. Og plutselig er du den du egentlig vil være! :D
Hvis det er noe du lurer på kan du bare skrive en mail til meg. Jeg svarer mer enn gjerne. :D
Marja-L: Du er vel skjønn! <3 Bare det at du reflekterer over alt dette gjør deg til en fantastisk og moden person! Hvis du en dag får barn (noe jeg håper du gjør) så blir disse barna mye heldigere enn mine barn, bare så du vet det. Jeg tenkte aldri slik du gjør nå. Aldri... Det sier mye om meg, husk...
SvarSlettForøvrig tror jeg alle foreldre (så godt som 99,9 %) elsker barna sine. Det at man er syk - eller har en disposisjon for (psykisk)sykdom - betyr ikke at man IKKE kommer til å elske barna sine! Så langt derifra! Er det noen man elsker over alt på jord, så er det nettopp barna sine! Man går gjennom ild og helvete for dem! Problemet er bare at man innimellom kan glemme hverdagene - selve livet...
Personlig tror jeg ikke du kommer til å glemme hverdagene. :D Jeg ønsker deg all mulig lykke til! <3
Ane: Barna dine er heldige som har en mor som deg! :D Jeg blir så glad hver gang jeg skjønner at det finnes mennesker som velger å prioritere annerledes enn de fleste andre. Tro meg - det er faktisk modig gjort! Plutselig er barna voksne, ja. *Grøss*
SvarSlettMen det var faktisk http://villmarkshjerte.blogspot.com/ som tipset VG om innlegget mitt. Det svinet! ;0)
Dette var et fantastisk innlegg, som jeg faktisk tror flere kan kjenne seg igjen i! Jeg gjorde i alle fall det, selv om jeg har hatt den "oppvåkningen" du snakker om for en tid tilbake - det er ikke alltid like lett å være til stede, selv om man er bevisst at man burde. Noen ganger blir omstendigheter og omgivelser for mye. Da er det utrolig godt når ting roer seg igjen. :)
SvarSlettTusen takk for utrolig bra lesing på en fredag kveld! :)
Kjære Kristine! Du har vært inne på www.vg.no og sett at innlegget ditt er på forsia der, ikke sannt? Det er veldig fortjent med dette glansstykket av et innlegg!!! ;)
SvarSlettHelt sant - det er ikke alltid like lett å være tilstede, selv om man vet at man burde...I know.
SvarSlettForresten - tusen takk, Mariann! :D
Siv Anita: Du er verdens skjønneste! Tusen takk! :D
SvarSlettHeisann!
SvarSlettSinnsykt bra skrivd,kjenner meg veldig igjen i dette.
har selv 2 engler som eg desverre "ikkje har tid til" alt for ofte grunnet bipolaritet og sterk angst,men på mine gode dager så er eg derimot kongemamma.skulle bare ønske eg var der hele tiden og gav dem en bedre start på livet..
Anonym: Kjære deg - de gangene du er "kongemamma" vil jeg tro du er alt barna dine begjærer - og kanskje mer til. :0) Jeg vet at veldig mange foreldre har angst - men det betyr ikke at de er dårlige foreldre, husk. Det betyr bare at enkelte dager kan by på litt flere utfordringer enn andre dager. Det betyr heller ikke at barna dine tar skade av din angst, bare så du vet det. :0) Din angst er ikke dine barns angst. Viktig å skille disse fra hverandre. :0)
SvarSlettJeg tror du er en fantastisk mor for dine barn, og jeg tror du vil bli (om mulig) enda bedre med tiden. :D Stor klem fra Kristine. :D Og tusen takk for ærlig kommentar! <3
Jeg velger å være anonym her...men ville bare si at jeg begynte å gråte når jeg leste innlegget ditt. Så utrolig bra skrevet og stemmer så utrolig godt med det jeg selv har opplevd. Jeg plages fortsatt av dårlig samvittighet og tror ikke jeg noensinne vil kunne tilgi meg selv for måten jeg var mot mine barn på. Ja, jeg var alenemor, uten foreldre eller noen i det hele tatt, men jeg ser fortsatt ikke på det som en unnskyldning. Jeg er redd jeg har ødelagt barna mine, gjort de usikre eller "skadet" de på noen måte. Vet jeg kanskje overdriver, men jeg har forferdelig vondt inni meg...hele tiden.... Hvordan skal jeg komme videre og hvordan skal jeg få barna til å glemme og bli en god mamma for dem igjen? Tusen takk for innlegget ditt!!! Klem :)
SvarSlettFlott blogg du har! Og fantastisk bra innlegg. Tror mange kjenner seg igjen i det du skriver, i varierende grad. Jeg hadde heldigvis veldig tilstedeværende foreldre, som engasjerte seg i meg og mine brødres liv. De var sånne som alltid ble med som reiseledere når klassen eller laget skulle på tur, stilte som oppmenn, alt det der. Jeg husker det irritert meg den gang da, at de alltid var der liksom. Men innerst inne var jeg jo glad og takknemlig for det. Og ikke minst verdsetter jeg det i dag, for nå prøver jeg å engasjere meg i mine barns liv. Men for all del, også jeg føler meg truffet av det du skriver. Man gjør seg noen tanker om hva det er som teller her i livet. En bedriten dag på jobben for eksempel, skal det gå ut over barna? Jeg har en tendens til å la ungene merke for mye av mitt humør kanskje, på godt og ondt.
SvarSlettTakk for at du plantet noen refleksjoner! God helg!
PS. Fant innlegget ditt via VG. Legger meg til som følger :-)
Fint innlegg :)
SvarSlettFor en reflektert frøken!! Tusen takk for en sårt trengende oppvekker! PS: lagrer innlegget ditt under favoritter, slik at jeg alltids kan gå tilbake å lese det igjen når motivasjonen for "ekte" kvalitetstid med barna skranter!
SvarSlettGod helg!
TAKK!! :)
hvordan skjedde fotfestingen? Jeg sliter med det samme akkurat nå. Din mor har vært ganske mildt mot deg da, min pleide å rett og slett si "gå vekk", "kan ikke bruke tiden min på deg".... Hva nøyaktig gjorde du? Vet at man blir bevisst på ting i første omgang, og deretter begynner man å handle på grunnlag av det. Men overgangen fra teori til praksis er ganske vanskelig. Det har mye med selv respekt og prioriteringer å gjøre kanskje... og begynne å bli glad i seg selv...
SvarSlettBra du våkna! Veit om ei som ikke har våkna ennå, etter 25 år, og da kan du gi faen i det hele tatt å prøve å leke mor!
SvarSlettJeg er veldig berørt av det du skriver om! jeg har en jener på 1 år, og jeg altid spør meg om jeg bruker nok tid med henne, selv om jeg ER DER HELLE TIDEN... men den mat lagging og opvask kansje ses ikke så fornuftig til henne nå, selv om den er barre til henne:)Hun må bare være med meg helle tiden, jeg sliter å finner grenser...Jeg har også lysttil å har tid til meg selv, som f.e lese avis... Vår er grensen med de som er så små???
SvarSlettviktig tema du tar opp her;) veldig bra.
SvarSlettom du vil ta en titt på bloggen min.
jeremiah 29:11-13
For I know the plans I have for you,” declares the LORD, “plans to prosper you and not to harm you, plans to give you hope and a future. 12 Then you will call on me and come and pray to me, and I will listen to you. 13 You will seek me and find me when you seek me with all your heart
Jeg hadde vel det motsatte problem. Min mor kom alltid og maste om at jeg aldri fortalte henne noe. Fryktelig irriterende når man slett ikke ønsker å dele problemer som heller ikke finnes.
SvarSlettSer selvfølgelig den andre siden av saken. Det må være ganske kjipt å være usynlig dersom man har noe på hjertet.
Hver sin smak, I suppose.
Veldig bra skrevet!
SvarSlettFor et utrolig fint og ærlig innlegg!! :) deg vil jeg følge videre :)
SvarSlettKjære anonym: Det er grusomt å ha vondt inni seg på grunn av ting man angrer på. Det er nesten ikke til å leve med - jeg vet. Når det er sagt vil jeg bare tilføye at det ikke hjelper noen (hverken deg eller barna dine) at du skal gå rundt å ha det slik. Tvert imot. Jeg tror det hemmer oss mer enn vi aner og vi blir fastlåste i det som har vært. Jeg tror vi må lære å tilgi oss selv - gjort er gjort. Vi må heller tenke på hva vi kan gjøre for å gi oss selv og barna våre et bedre liv fremover - fra nå av.
SvarSlettHvis barna dine er store i dag - og hvis de har minner som gjør dem vondt (slik du har) - tror jeg det vil lønne seg å ta en prat med dem. Spør dem om hva de husker - det er nemlig ikke sikkert de husker det samme som deg. Ta en ting av gangen. Fortell dem at du angrer og be om tilgivelse. Prøv å begynne på nytt. Forsøk å bli den du ønsker å være. :0)
Tusen takk for kommentaren din. Den betydde mye for meg. Håper svaret mitt var til litt hjelp. Stor klem til deg. :0)
Liv-Inger: Tusen takk for fine ord! :0)
SvarSlettVi har alle dårlige dager, og noen av dem kan gå ut over barna. Men jeg tror mye kan rettes opp i om vi blir oss det bevisst; Si at du har hatt en dårlig dag og si unnskyld for utbruddet ditt. Unger skjønner mer enn vi tror og de har en helt egen evne til å gå videre i livet og ikke dvele ved det som var i går. Vi burde lære av barna våre. ;0) En riktig god helg til deg også! :D
ninabakke: Tusen takk! :0)
SvarSlettAnonym:
SvarSlettSelv takk! Nå fikk jeg meg en liten latter her, i og med at du skulle lagre innlegget mitt. Det var søtt skrevet. :0) En riktig god helg til deg også! :D
Anonym: Fotfestet begynte vel med at jeg ble mer og mer bevisst på hvilken mor jeg ønsket å være. Jeg tenkte ofte på hvordan jeg selv ville ha ønsket å bli møtt i de forskjellige situasjoner. Ville jeg ønsket at noen ropte og kjeftet på meg? Nei. Ville jeg ønsket at noen spurte meg om hvorfor jeg (som barn) hadde gjort ditt eller datt? Ja.
SvarSlettSånn begynte det. Da jeg så at det jeg gjorde virket, og da jeg så at jeg fikk tryggere barn av at de fikk en forutsigbar mamma - da var det ikke så vanskelig å fortsette. Respekten for meg seg økte også, siden jeg hele tiden følte at jeg gjorde en så god jobb som jeg kunne. Dette igjen gjorde at barna fikk respekt for meg. Det var ikke så vanskelig, egentlig. Men noen ganger trår man feil igjen. Sånn er det bare. Da må man bare slå en strek over det og begynne på nytt. :0)
Anonym: Ikke alle våkner, nei, men jeg tror ikke man skal gi opp av den grunn. Det er aldri for sent. Selv godt voksne barn kan gå langt for å tilgi sine foreldre, husk.
SvarSlettMen det hadde vært fint om moren din våknet. Klem.
Anonym: Med en datter på 1 år må du nok regne med å ikke få så mye tid alene. Hun er så liten enda.
SvarSlettDu må bare passe på å lage faste rutiner hver dag, særlig vedrørende leggetider. På den måten kan du se frem til alenetid etter at hun har lagt seg.
Men jeg tror det er viktig å være konsekvent - at det er samsvar mellom det du sier og det du gjør. Nei betyr nei, og ikke kanskje. Når hun blir større kan du si at "nå vil mamma sitte 30 minutter å lese i avisen, mens du leser i din egen bok". Ønsker deg lykke til, og tusen takk for kommentaren din. :0)
KINAM: Takk. :0) Jeg skal titte innom deg. :0)
SvarSlettAnonym: Jeg har flere ganger fått høre at jeg spør for mye. ;0) Men jeg tenker det er bedre å spørre for mye, enn for lite. Barna mine får bare takle det. ;0)
SvarSlettGro: Tusen takk! :D
SvarSlettMonica Jensen: Hjertelig takk! Utrolig hyggelig at du vil følge meg videre! Jeg skal titte innom deg (bloggen din) etter hvert. :0)
SvarSlettTakk for svar, var den anonyme som spurte om hvordan fotseftingen begynte. For jeg prøver å våkne uten å ha barn. Har ikke barn selv, men jeg ser at måten foreldrene har behandlet meg har jeg tilegnet meg ganske bra. Og som resultat tenker ser jeg at hverdagen fungerer ganske dårlig, noen ganger fungerer det ikke i det hele tatt... Og på nettet leser jeg at i sånne tilfeller må man ta barnet i seg selv i betraktning...
SvarSlettTakk for bloggen, det var fint å se at andre klarer seg og setter eksempel. Lykee til med alt du gjør og forholdet ditt både til deg selv og til barna dine.
Mvh
Det er godt tenkt, og med god mening du sier det, men jeg er redd det løpet er kjørt. Jeg gidder ikke bruke energi på det. Holder meg heller mest mulig unna og minst mulig kontakt.
SvarSlettOg for min egen del, er det ikke noe sårt eller vondt med det. Har det helt kjempebra sånn som jeg har det nå! Resten av familien stortrives jeg sammen med, og da har jeg alt jeg trenger. Synd for muttern, men det har hu fått til selv
Du gjorde meg til å gråte ... Jeg har oversatt den på spansk og delte den i bloggen min, med en link til bloggen din. Fordi jeg tror det er viktig for andre å lese dette, og lære at det er ikke så sent, for å begynne å være tilstede i våre liv.
SvarSlettMVH,
Annie
Når jeg leser dette, er det akkurat som om noen skriver om meg. Dette trengte jeg!
SvarSlettsitter og forbereder meg til 5 eksamener nå, og har i tillegg tatt på meg masse verv i forskjellige styrer. Jeg er den beste veninnen til alle, og hjelper dem med alle deres problemer. Huset er rent å pent og mannen min er fin når han tier still.
Mine tre nydelige unger, ja hvor er de? de er ute å leker så fint, så mamma får lese, brødskiva står klar i gangen vis de kommer for å be om mat...
ahhh..
nå skal jeg slå av pc'en og gå ut til dem og se på våren.. flink-pike-syndromet skal kureres...
Wow, det var bra skrevet, sitter her med tårer i øyenkroken. Jeg har ei herlig datter på snart to og hverdagen har i grunn "tatt" oss. Man skal strekke til på alle fronter, på jobb, hjemme, være engasjert overalt, men det aller viktigste på denne jord er å gi sitt barn en trygg tilværelse, og å være tilstede. Å ikke bli sett er en grusom følelse...
SvarSlettAnonym: Jeg skjønner. Det er jo ikke alle det er håp for - I know. Noen ganger er det best å holde seg unna, mest for å beskytte seg selv. Fint du har annen og fornuftig familie å tilbringe tid sammen med. :0)
SvarSlettAnnie: Jøss - så hyggelig gjort av deg! Tusen takk! :D
SvarSlettAnonym: Skal si du har endel å henge fingrene i, ja... Tror du kan trenge å lukte litt på våren. ;0) Kos deg sammen med barna dine, og lykke til med eksamenene. :D
SvarSlettAnonym: Tusen takk skal du ha! Trist at hverdagene har tatt oppmerksomheten din - det burde ikke være sånn, men dessverre er den fella lett å gå i.
SvarSlettOg ja - jeg tror vi gjør oss selv og barna en stor tjeneste ved å ta oss tid til å se dem. Hver dag. :0)
Anonym: Tusen takk!
SvarSlettHelt sant det du skriver - hverdagene tar oss og vi forsøker hele tiden å leve opp til andres forventninger for å matche deres flinkhet. Sånt blir det fort stress av og det merker barna.
Kos deg sammen med den skjønne datteren din! :D
Veldig veldig bra skrevet!! Takk!!
SvarSlettNå ble jeg glad! Selv takk! :D
SvarSlettDet er helt utrolig viktig at foreldre er der for barna, og ikke bare driter i hvordan dem har det i sin hverdag.
SvarSlettBurde ikke være nødvendig å si, men dessverre er det masse folk som aldri selv tar ansvar for sin egen mentale helse, og som av den grunn fungerer dårlig som foreldre.
Og så har vi den der sirkelen snurrende, hvor folk ikke selv forstår hva problemet er og man aner ikke hvordan man skal komme seg ut av det.
I grunnen et paradoks at man nesten må gjøre noe galt FØR man får skikkelig hjelp.
For meg, tok det to år før jeg tok imot tilbudet om hjelp, fra en venn.
Så tenk litt på folk, og våg å si til dem at de burde bli flinkere til å lytte til barna sine og være der for dem.
Ellers blir også DERE delaktige i å lage kjekke fremtidige problemer som kan være LANGT verre enn det dere tror.
Anonym:
SvarSlettNei, det er ikke lett å skulle være en god forelder om man selv ikke har det bra. Man mister fokus og det oppstår lett kaos, noe som igjen skaper frustrasjon og mistrivsel -både hos foreldre og barn.
Det er viktig å be om hjelp i tide, men det er ikke alltid like lett. Man er redd for å bli sett på som en dårlig forelder, og det vil man jo ikke. Men om man heller klarer å se styrken man faktisk viser ved å be om hjelp, og hvis man heller kan vinkle det dit hen at man ber om hjelp fordi man vil sine barn det aller beste - da blir det ikke så vanskelig, egentlig.
Også er det lov å si til venner at man ser at de sliter, hvis de gjør det. Det er jo ikke alltid man selv ser hvor ille ting er når man står midt oppi det.
Joa, "be om hjelp i tide".
SvarSlettHva med før fylte seksti, hadde det vært en tanke?
For da hadde vi sluppet å gi dem totalt opp.
Fra min side begynner det nå å bli tomt av tålmodigheten, når jeg forteller klart og tydelig at "du må skaffe deg litt hjelp" og jeg får som svar "ja jeg må begynne å tenke på HVORDAN JEG HAR DET".
Nei, det er ikke det du må begynne å tenke på. Du må begynne å tenke på at du har psykiske og emosjonelle problemer og oppfører deg som et lite barn uten forstand.
Hadde man bare forsøkt, men nei, grunnen til at dette aldri har blitt gjort noe med, er at dama er LAT, digger å synes synd på seg selv, og generelt VILLIKKE.
Anonym:
SvarSlettIkke alle som VIL ha hjelp. Noen har det helt topp når de har det vondt og når de kan klage over hvor grusomt livet har fart med dem.
Enkelte lar seg altså ikke "reparere". Dessverre.
En fin og varm blogg mange alenemødre sikkert vil kjenne seg igjen i. Foreldre som er sammen om barna også, for den saks skyld. Men siden dette primært dreier seg om å være alene med barna, men konsentrere seg mest om seg selv likevel, vil jeg oppfordre alle aleneforeldre til å la den andre forelderen slippe mer til! Barn trenger to foreldre, selv om foreldrene har skilt lag. La de vonde følelsene legges til side, og tenk på ungene. Trolig vil de få en større plass i livet om de ikke er der hele tiden. Man kan gjøre unna alt man "skal" når barna er hos den andre, og være mer forelder når barna er hjemme.
SvarSlettDessverre er det slik laget i landet vårt at mødre absolutt skal ha barna nesten hele tida, mens far skal skyves bort. Men det er fritt frem for enhver tenkende forelder å gjøre noe med det. Om man vil!
Og det har du helt rett i, Kyrre! Vi kan alle bli bedre på å tenke på hva som er til det beste for barna, og man kan bli bedre på å slippe far til. Man må selvsagt også se situasjonen an og ta barnas alder i betraktning. En 1-åring bør ikke være borte fra mor i hele 14 dager for å bo hos far, synes jeg. Det blir for lenge. Da må man finne andre løsninger. Men om man klarer å snakke sammen, og være løsningsorienterte, så kan man helt klart få til veldig mye godt for både barn og voksne. :0)
SvarSlettTusen takk, forresten! :D
Flott innlegg! Jeg er ped.leder i barnehage og er veldig opptatt av dette:) Det er nettopp dette livet handler om.. Å være tilstede for og sammen med barna! Og jeg ser jo viktigheten av dette hver dag, og håper at foreldre skal bli mer bevisst dette! Foreldre, stopp opp, lev i nuet og SE barnet ditt :)
SvarSlettTusen takk, Aina Therese! :0)
SvarSlettJeg skjønte det jo til slutt - heldigvis.;0)
Men det er ikke så lett å se slikt - midt oppi hverdagen, stresset og alle forventningene. Man mister så lett fokus da. Det er så mye å tenke på at man kan komme i skade for "å glemme" barna sine. Skummelt.
Knallbra innlegg. Dette skulla alle foreldre lest. Min mor var også sånn, men det var slik jeg lærte at sånn skal ikke JEG bli...
SvarSlettTusen takk, Elisabeth :0)
SvarSlettNoen har heldigvis evnen til å lære/forstå fortere enn oss andre, hehe. Selv var jeg nok litt treg av meg, kan man si. ;0)
Kjempe flott innlegg! Har akkurat den samme erfaringa med min egen mor, for siden ho var sjuk så var det hun opplevde alltid verre enn det jeg opplevde, og jeg ble skjøvet til side. Jeg forsøker så godt jeg kan å være tilstede for datteren min, og håper at når ho blir voksen så vil ho se tilbake og føle at jeg virkelig har vært der for ho :) Men kjenner utvilsomt at til tider når det er mye som skjer rundt meg så er det utrolig krevende.
SvarSlettTusen takk, Lill Anette. :0)
SvarSlettDet er vanskelig å være foreldre når man selv er syk eller har det vanskelig. Og noen ganger blir det nok nesten umulig. Da er det viktig at barnet har en annen voksen som kan steppe inn og overta. Men vi skal huske at de aller fleste syke foreldre gjør så godt de kan. Det er bare det at noen ganger blir det likevel ikke godt nok.
Du - derimot - virker veldig bevisst på hvordan du er overfor datteren din. Jeg er derfor temmelig sikker på at hun vil bli fornøyd, også når hun er voksen. :D
Flott innlegg, og flott at du våknet opp underveis! :)
SvarSlettFantastisk godt innlegg. Jeg er selv mor til to små,19 mnd og 4 mnd.
SvarSlettHar endelig innsett visse ting i det siste og det er at barna er viktigst uansett. Hva er vel et perfekt hjem og en perfekt kropp hvis man plustelig skulle få alvorlig syke barn eller miste dem for godt? Jeg er glad det endelig har gått opp for meg at jeg faktisk må være mer mentalt tilstedet og ikke bare fysisk.
Til tross for at jeg hadde foreldre som ikke var skikkelig tilstedet for meg, så har jeg nesten blitt som dem. Jeg er glad jeg har sluppet å lære på den harde måten.
Etter disse ukene og dagene, har jeg faktisk vært 100 % mentalt tilstedet for barna mine. De er heldigvis små ennå, så det er nok ingen skade skjedd overhodet forhåpentligvis.
Allerede kjenner jeg en ro bre seg over kroppen. Det er helt sprøtt men jeg føler meg tryggere på meg selv enn jeg noen gang har gjort iløpet av mitt 28 år lange liv. Det føles som det har skjedd over natten, selv om jeg vet at det egentlig har vært en prosess.
For første gang kjenner jeg ordentlig morskjærlighet. Kjærligheten og omsorgen ovenfor barna kommer mer naturlig nå enn før. Før føltes omsorgen og kjærligheten mer som en plikt og et ork (selv om den alltid innerst inne har vært ekte på samme tid). Det føles virkelig godt. Jeg føler ekte glede ovenfor barna mine. Det er deilig!! Livet er herlig og jeg mener det. Jeg og min datter plukket hestehov forleden og den følelsen jeg satt inn med da har jeg ikke kjent på siden jeg barn og levde i nuet. For første gang på flere år kjente jeg faktisk vårlykken. Å lukte på hestehov har jeg da ikke gjort siden jeg gikk på barneskolen. Å se min datter le og fryde seg over disse små gule blomstene varmet hele hjertet mitt. Hvorfor i alle dager har jeg ikke oppdaget dette før? Det kan da ikke måle seg mot et perfekt hjem....
Thorbjørn: Thank you!
SvarSlett(Jeg er forresten også glad for at jeg våknet. ;0))
Ingeborg: For en herlig kommentar å lese! :D
SvarSlettSkulle ønske jeg var like bevisst på ting da mine unger var 19 mndr og 4 mndr., men det var jeg dessverre ikke.
Men det er lett å komme inn i en "tralt" og alt blir plikt og ork. Det er ikke sånn det skal være - synes jeg. Vi glemmer å glede oss over det kjæreste og mest dyrebare vi har.
Det var utrolig rørende å lese om "hestehov-opplevelsen" din. Jeg er veldig glad på dine vegne, Ingeborg! :D
Virkelig bra skrevet.. skulle ønske vi ikke kom så langt som dette å glemme hvorfor vi lever og hva livet handler om.
SvarSlettEgentlig skrev jeg en superlang kommentar om ditt og datt, men det ble for mange tegn til at den ble godkjent. hehe :) Jeg har jo ikke vært mamma så lenge, så jeg vet jo ikke hva jeg har i vente i framtiden.
SvarSlettMen jeg er ihvertfall mer bevisst. Egentlig begynte visse ting å gå opp for meg da vi var uten nett i noen dager. Jeg drev også på en blogg som jeg følte meg så pliktig til å oppdatere. Faktisk flere blogger. Jeg bestemte meg for å kutte ut bloggingen og valgte selv å være uten nett i noen dager til. Bare på de få dagene har jeg fått et helt annet syn på det å være mamma. Jeg syns mammalivet var oppskrytt, men nå begynner jeg å innse hvor gledelig det faktisk kan være. Bare man lærer å slå ifra seg unødvendige bekymringer som uvasket kjøkkengulv og mangelen på sprettrompe.
Jeg har jo tenkt tanken før at jeg må bli flinkere til å være mentalt tilstede, men jeg klarte det ikke. Jeg visste ikke hvordan... for jeg måtte da klare å være supermamma og klare alt når "alle de andre" kunne det.
Det er godt at slike som deg innrømmer at det kan være tungt. Men du har ihvertfall blitt bevisst. Forhåpentligvis er det flere som blir det etter dette innlegget.
For nå virker det som om mange er opptatt hva andre synes om huset, hjemmet og utseende deres..fremfor å være opptatt av hva barna synes. De driter i perfekte hjem, hvis de ikke blir sett eller hørt ;)
Utrolig bra skrevet!!!
SvarSlettJavid: Takk skal du ha. :D
SvarSlettNei - det er selvsagt trist at vi kan glemme noe så viktig...men som du skjønner: Det er fort gjort...
Anonym: Tusen takk. :D
SvarSlettJeg så bloggen din på VG nå! Veldig bra skrevet.
SvarSlettDet er så mange som sier at plutselig blir barna store, og så har man ikke rukket å se de vokse opp. Bjørn Eidsvåg har f.eks. en sang om det. Jeg har alltid lurt på, hvordan er man der for dem? Er jeg der nok?
Jeg hadde en mor som absolutt var der mye for meg, men et av mine sterkeste minner om henne er likevel at hun alltid ryddet. All kjeftinga som fulgte at jeg ikke ryddet, all klaginga over alt rotet. Alle lekene som plutselig ble borte midt i leken fordi de måtte ryddes. Tingene som forsvant fordi de ikke lå på riktig plass.
Jeg er overbevis om at de fleste mammaer bør rydde mindre, ikke mer. Jeg er veldig redd for at kona ikke skjønner dette, for hun sier alltid at jeg må rydde mer, ikke hun som må rydde mindre.
Jeg håper alle vil spørre seg om du på din dødsdag vil si "jeg skulle ønske at jeg hadde ryddet mer", og spørre seg om du vil bli husket som den som alltid skulle rydde, slik jeg husker min mor.
Ingeborg: Du har et veldig godt utgangspunkt, høres det ut som. Sånn egentlig vet vi jo aldri hva vi har i vente med disse barna våre, men jeg tror det er en enorm fordel at vi er bevisste på å være tilstede/se barna/lytte til dem.
SvarSlettMen jeg skal ærlig innrømme at jeg fortsatt er veldig glad i å ha det pent, ryddig og rent omkring meg. MEN - nå er det ikke sånn at jeg ikke kan gå ut av huset før alt er tipp-topp. Nå kan jeg "drite i" å vaske badet før helga, feks, rett og slett fordi det er så nydelig vær ute og fordi jeg heller vi dra på tur med familien min. Rydding og vasking kan jeg ta en annen dag, liksom, en dag ungene er på skolen.:0)
Sprettrumpe gidder jeg ikke ofre en tanke, for å si det rett ut. Tror ikke unger har så godt av at vi voksne har et slikt syn på kroppen vår. "Dusj og spis normal og variert kost. Se høvelig okey ut i tøyet - fix håret om du absolutt må" bruker jeg å si til mine unger. Det samme gjelder for meg selv, bare at jeg har lov å bruke litt maskara i tillegg. Og litt solpudder. Og sånn. ;0) Jeg tror det er viktig at vi forsøker å akseptere oss selv slik vi nå enn måtte være akkurat nå. Hvis man er veldig overvektig må man selvsagt gjøre visse tiltak, men da blir det mer for å redde helsa - og ikke fordi at man tror andre skal like deg bedre.
Unger i dag har det vanskelig nok som det er - om vi ikke i tillegg skal stresse dem enda mer ved å si at de bør få seg sprettrumpe. ;0)
Hei, Anonym, og tusen takk for kommentaren din. :0)
SvarSlettNei, jeg tror ingen vil bli husket (etter sin død) som den som bestandig ryddet. ;0)
Her i huset må feks ungene rydde selv. For å få dem til å gjøre dette (uten at jeg kjefter eller roper), så har vi snakket om hvor lett det er å få kaos i hodet hvis feks soverommet er ufremkommelig. Man blir kanskje sur fordi man ikke finner frem til rene klær når man trenger dem, eller man blir frustrert fordi man ikke finner skolebøkene osv, osv. Nå har jo mine unger ADHD i tillegg, så de er litt mer disponert for psykiske sykdommer enn endel andre. Dette har vi også snakket litt om. I tillegg er de tenåringer nå, noe som kan være en belastning i seg selv, egentlig. Også har vi snakket om hvor godt det føles å komme inn på rommet når det er ryddig der - det blir også koseligere å ha venner på besøk. Slik har vi snakket sammen i mange år. Jeg har alltid forsøkt å komme problemene i forkjøpet, hvis du skjønner.
Unger føler seg verdsatte når de får hjelpe til og når de får ros for det de har gjort. Da kan man si: Nå kan du virkelig være stolt av deg selv - det er i hvert fall jeg! :D En annen ting er at man kan be dem hjelpe til, slik at vi alle blir ferdige mye raskere. På den måten kan vi fortere gjøre de tingene vi egentlig vil gjøre - til og med sammen. :0)
Det var kanskje ikke dette du spurte om, hehe, men det kan hende du kan bruke noe av dette overfor dine egne barn? På den måten kan kanskje barna rydde litt mer/oftere og fruen din rydde litt mindre? ;0)
Hvordan man er der for barna sine? Og hvordan man er det nok? Tja... Jeg tror veldig mye ordner seg selv ved at man forsøker å ha alle måltidene sammen. Om man ikke klarer å få til alle, så kanskje man kan få til to? Under disse måltidene er det lurt å snakke sammen (ikke lese Donald eller spille spill/snakke i mobil osv.) Man har kun fokus på hverandre, og la en og en fortelle om hvordan dagen har vært eller hva man har tenkt å gjøre eller om man har spesielle planer. Det kan også være lurt å si ifra om man ser at et barn ikke helt er seg selv. Viktig å ikke angripe ved å si: "Du er jævlig sur i dag!"
Si heller: "Jeg ser at du ikke er deg selv i da - er det noe spesielt som gjør at du har det sånn?" Spør! På den måten åpner man for en dialog og barna skjønner at su er interessert og har tid til å lytte. Gå gjerne en tur sammen hver dag kl 18 feks, hvis dere har tid. På slike turer er det utrolig hva man kan få vite om hverandre! :D
Nå ble dette et langt svar, men du skal vite jeg har hatt mange år på meg på å prøve og feile. Det jeg formidler videre her har funket. I hvert fall for oss. :D Jeg ønsker deg masse lykke til!
Ingen er perfekte til enhver tid. Det at vi i vår tid prøver å til enhver tid holde en pen fasade utad - tror jeg er ødeleggende. Noen ganger trenger vi å se at ikke alle er perfekte til en hver tid. Slipp inn folk selv om hjemmet er rotete..
SvarSlettFlott skrevet, lykke til videre :)
Det er ikke så lett og alltid være perfekt som foreldre. Det er noe med tiden vi lever i også.
SvarSlettMen en ting man må er og forsake mye av det man driver med selv for først å ha tid til barna.
Og det får man også mye igjen for :)
Jeg har stor respekt for alenemødre og hvilken vanskelig situasjon mange av de har. Det er vanskelig nok når man er to.
så utrolig bra skrevet :D helt fantastisk
SvarSlettSnakkes i bakken: Helt sant. :0)
SvarSlettAnonym: Det tror jeg også. Tusen takk, forresten. :0)
SvarSlettAnonym: Hjertelig takk. :0)
Det var nok samlivsbruddet som slo deg litt ut av kurs i toppen. Det er en omveltning som skjer når du får unger, jeg selv hadde ikke så stor glede av ungene 0-1år. Men etter det bare øker gleden over hva de kan finne på å gjøre og å si. De spørsmålene du fikk, hadde jeg sett på som morsome. Bruddet og utroskapet ga deg en flat hånd i ansiktet.
SvarSlettTakk for dette... jeg har følt meg litt alene med alenemortilværelse og snill-pike-syndrom i det siste og trengte nok en god grunn til å skru av den dårlige samvittigheten for at jeg velger tid med datteren min heller enn å vaske vindu...
SvarSlettAnonym: Ja, du skal se det var samlivsbruddet som satte meg litt ut av spill - men innerst inne tror jeg ikke det. Jeg var (mellom oss to) ikke helt god fra før. ;0)
SvarSlettSpørsmålene fra barna ER morsomme, men den gang var de et ork. Så...
Jeg må bare tilføye at x-mann ikke var utro. Han fant seg bare ny kjæreste litt fort etter bruddet.
Sammensurium: Du bør ikke ha dårlig samvittighet for at du bruker mye tid sammen med datteren din - tvert imot! Men selvsagt må man også vaske noen vinduer innimellom. Man trenger bare ikke gjøre det hele tiden. ;0)
SvarSlettJeg ble helt rørt av å lese innlegget ditt. Lykke til videre. Nå må du bare se fremover. Det hjelper ikke med dårlig samvittighet for det som er gjort.
SvarSlettØnsker deg en fortsatt fin mandag.
Takk, takk, Benedicte! Det er sant som du sier; Det hjelper ikke å ha dårlig samvittighet. Den hjelper ingen. :0)
SvarSlettMeget godt skrevet Kristine og jeg kjenner meg så godt igjen. Jeg håper du viser dette fantastiske blogg innlegget til mora di;)
SvarSlettLykke til videre!
Vargas
Tusen takk, Vargas. :D
SvarSlettMen, *host*, jeg tror kanskje ikke det har noen hensikt å vise dette til min aldrende mor akkurat nå. Hun vet om innlegget og sånn ca hva som står i det. Vi har snakket om alle detaljene for noen år siden - det får holde. Ingen vits i å rippe opp i dette flere ganger. Gjort er gjort, vettu. :0)
Takk for et fantastisk innlegg med et budskap som stadig ropes ut som formaninger,og ender opp med å flyte rundt i den dårlige samvittigheten der det er mer enn nok fra før..
SvarSlettDu forteller det som din historie,og det avvæpner meg som leser,får meg til å VILLE formidle dette inn i mitt eget liv.
Jeg prøver å hver dag gå ned på gulvet,ned i min dattes verden og dele hennes undring og betraktninger på livet.Om det ikke blir sånn hver dag,skal jeg i allefall leve etter å gjøre mitt beste!
Det er de hverdagene der vi kjenner at vi er tilstede som gir mening og som fyller oss med lyst til å ha flere..
Takk for at du er så modig,det er sånne som deg som motiverer andre til endring!
Hei, Marthe, og tusen takk for konstruktiv tilbakemelding! Veldig kjekt å lese. :D
SvarSlettJa - det er mange formaninger der ute som kun gir oss dårligere samvittighet - og det har vi nok av fra før, gitt. Den trenger ikke påfyll, hehe.
Forøvrig kan vi ikke gjøre bedre enn vårt beste. Vårt beste får holde, ikke sant? Håper du får mange flotte og minnerike stunder med datteren din fremover. Lykke til, og takk nok en gang. :D
Hei Kristine.
SvarSlettJeg er alene med 2 små herlige selv på 4 og 5. Og når jeg leser dette så slår det meg at dette er nettopp det jeg har forsøkt å fortelle venner uten å ha følt at jeg har blitt forstått. Jeg må si at det er oppmuntrende og motiverende å vite at det er flere som føler det som meg der ute. Og ikke minst at det gjør an å ta seg en time out og tenke seg litt om for å tilrettelegge ting for en bedre hverdag for barna og èn selv.
Takk at du delte tankene dine! Forandringer skal det bli her også!!
Tusen takk, dominic!:D Men det er jo ikke sikkert vennene dine forstår hva du snakker om heller...ikke sikkert de har tenkt de tankene i det hele tatt, husk...
SvarSlettFantastisk innlegg!!
SvarSlettKristine, du skrev aldri hvordan du våknet opp. Kanskje du ikke vet det, det er vel noe med at forandringer kommer når vi glemmer eller ikke klarer å kjempe imot dem lenger!-) En sånn oppvåkning du beskriver er jo bare helt herlig, du er nå i en ´elite´ i verden, blandt dem som faktisk har begynt å hjelpe andre, å bringe inn positiv energi! Tenk på det! Jeg vil invitere deg til å vurdere et råd: Prøv å følge med på hva som kommer inn i livet ditt av bra ting framover. Tør å legge merke til det, vær gjerne så kritisk du kan, men prøv (igjen-) å ikke avskrive alt som tilfeldigheter, slik vi er opplært til. Kanskje du kan dette allerede, jeg bare nevner det. Du vil etterhvert komme inn i en selvforsterkende sirkel som gir deg suksess på helt nye områder. Ditt bevisste forhold til dine barn er f.eks. mer viktig for din økonomiske situasjon enn noe annet. Hilsen mann som selv våknet opp gjennom MKP og EFT.
SvarSlettAnonym: Nei, jeg skrev vel lite eller ingenting om hvordan jeg våknet opp. Men det som gjorde at jeg i det hele tatt begynte å tenke, var da jeg leste Eriksons utviklingsteori. Da oppdaget jeg at jeg nok ikke helt gjorde de sunneste valgene for meg og mine barn. Derfra gikk det slag i slag og jeg kastet meg over de fleste psykologibøker, samt noe psykiatri.
SvarSlettTusen takk for kommentar fra deg! Jeg skal virkelig følge med på hva som kommer inn i livet mitt fra nå av og jeg skal ikke kategorisk avskrive det som tilfeldigheter - for det tror jeg heller ikke alltid det er. Vi har enda mye å lære. :0)
Fantastisk skrevet...
SvarSlettJeg har dårlig samvittighet hver eneste dag. Og i natt våknet jeg og lå og halvhulket over at jeg ikke får til å være den mamma jeg ønsker å være for mine to små...
Synes litt synd på de mammaene som blir nevnt av alle som om de var kriminelle fordi de ønsket at det skulle være pent hjemme også.. Det er ikke riktig at rydding er viktigere, men det ER viktig det også. Og det betyr ikke at man er mindre elsket fordet. Ikke lett at tiden strekker til, og såklart skal man prioritere barna. Jeg snakker til de og spør de om ting og forteller de hver dag hvor mye jeg elsker de, men de synes nok at mamman er mye sur likevel... Kanskje hvis barn var skapt litt mindre "jeg vil ikke"? Når man har spurt de pent tre ganger om å spise, kle på seg, gå og legge seg, vaske fjeset, ikke sykle uten hjelm og ta på seg en jakke og det ikke blir gjort så kan hvem som helst virke kjip...
Men joda, jeg har dårlig samvittighet, for de er jo mine vakre små skatter, som er de mest fantastiske, herlige, skjønne, morsomme og beste gutter i hele verden....
: )
http://www.youtube.com/watch?v=DHPuU9w5iQo
Trist å lese at du hadde det så tøft i natt.
SvarSlettMen jeg tror man må kompromisse litt med seg selv, rett og slett. Det kan hende man må "tvinge" seg til å forstå at det beste for alle er om man ikke MÅ ha det strøkent hele tiden hjemme. Selvsagt må klær og oppvask tas, men ingen dør av at man heller støvsuger fort over gulvene på fredag, istedet for å vaske absolutt alle gulv "fordi alle andre gjør det". Bestemor lærte meg engang et ganske smart tips: På fredagene satte hun en liten kopp med grønnsåpevann i gangen - på den måten luktet det rent, selv om hun bare hadde støvsuget. ;0)
Men det er selvsagt krevende å ha barn - det vet alle som har det. Og det er ikke alltid vi når inn på første eller andre forsøk. Istedet for da å begynne å kjefte, tror jeg det kan være smart å samle ungene til kveldsmat rundt kjøkkenbordet og fortelle dem hvor tungt og ukoselig du føler det blir når du "må" kjefte på dem fordi de ikke gjør det de får beskjed om. Prøv å alliér deg med dem. Spør dem hvordan DE føler at slike situasjoner blir for dem? Blir de irriterte? Lei seg? Frustrerte? Sure? osv. Til slutt kan man foreslå at man prøver noe nytt; Lag en liste over ting som barna må huske hver dag før de legger seg og heng den på badet. Lag også en liste som du henger i yttergangen som de kan se på før de går ut. Har de husket hjelmen, feks?
Her i huset har vi hatt noen slike lister, og det har iallfall hjulpet oss. Håper dere kan få det bedre sammen etter hvert. Klem til deg. :0)
nydelig skrevet!
SvarSlettFlott innlegg og dyktig skribent :) Og en tankevekker for de fleste...
SvarSlettTusen takk begge to! :D
SvarSlettHelt utroligt fantastisk! Kjenner meg så godt igjen i det du skriver her...
SvarSlettTakk, Siv. :0) Det kan se ut som om veldig mange kjente seg igjen, gitt. ;0)
SvarSlettTack för en väldigt fin reflektion! Jag kom in på din blogg via en annan och blev fast i det du skrev. Mycket tänkvärt. Att vara i nuet och vara tillgänglig, både för mig själv och andra är grunden för trygghet och en bra självbild. Det är svårt att vara där. Det finns många måsten och många att jämföra sig med, men kan vi skaka av oss det, så har vi så otroligt mycket att vinna. Inte minst i att bli en förebild för våra barn.
SvarSlettHa dé1 Jag återkommer
Takk til deg også - for tilbakemelding og tanker omkring dette. Ja, det er vanskelig å være i nuet og å være tilgjengelig "hele tiden". Men som du skriver: Det gir trygghet og et godt selvbilde, og det er jo noe vi alle trenger - både voksne og barn. :) Velkommen tilbake, Elisabeth. :D
SvarSlettSå utrolig flott innlegg. Og så godt at du forstod i tide hva som var viktig i livet. Ønsker deg fortsatt en fin fremtid med dine barn og deg.
SvarSlettHei på deg :)
SvarSlettSå herlig innlegg - LIKER!
Fant deg via VG av alle ting * smiler *
Ønsker deg en knallfin dag, med livet som fokus
Hjerteklem fra Klaffen
Tusen takk, Mona, og det samme til deg! :D
SvarSlett