"Mamma, jeg har fått tvangstanker igjen. Jeg tror at en i familien kommer til å dø hvis vi møter en blå bil. Og mamma, jeg vet jo at det ikke vil skje på ordentlig, men likevel... Det er så slitsomt å ha tvangstanker, mamma! Og hvorfor har jeg ikke tvangstanker når jeg bruker medisinen min mot ADHD?"
Spørsmålet kom fra guttungen på 15 år. Vi prøvde å leve livet uten medisiner noen dager.
Foto fra TV2nyhetene.no
Som foreldre har vi vel alle våre bekymringer når det kommer til avkommet. Noen av oss har flere bekymringer enn andre, men alle uroer vi oss for barna, i blant.
Selv slutter jeg aldri å bekymre meg for ungene, og da særlig med tanke på at jeg har valgt å medisinere dem daglig, siden de begge har ADHD. Ideelt sett ville jeg valgt en annen type behandling, men jeg vet, per i dag, ikke om noe annet som virker. Og det som virker kødder man som kjent ikke med, til fordel for noe som kanskje ikke virker. Såpass har jeg lært nå.
I tillegg til medisiner bruker vi veldig mye tid (ufattelig mye tid, faktisk), på å snakke med ungene. Mest fordi vi har oppdaget at de trenger det. ADHD gir ofte tankespinn. Det kommer nye og mange tanker hele tiden. Mange og nye spørsmål. Disse må besvares og ryddes av veien, ellers kan de lage store problemer i form av engstelse, nervøsitet, redsel, dårlig matlyst, irritasjon, aggresjon, konsentrasjonsvansker, søvnvansker eller mer motorisk uro.
Foto fra planb.no
Så - derfor snakker vi ofte sammen om mellommenneskelige forhold - som for eksempel hvordan det vi gjør og sier påvirker andre folk - men også oss selv. Vi snakker mye om hvilke verdier i livet som virkelig er viktige; Sett av vi tok bort alt overflødig vi idag omgir oss med, som for eksempel bil, PC, hytte, båt, mobil, Iphone, merkeklær, flatskjerm osv. Hva sitter vi da igjen med? Vi snakker om hva vi kan gjøre for andre - men også for oss selv - for at så mange som mulig skal få det godt. Vi deler tanker om døden og hva vi tenker at kommer til å skje med oss etter at vi dør. Vi snakker om forventninger til oss selv og andre. Vi snakker om hvorfor vi noen ganger blir sinte og kan komme i skade for å ønske hevn over noen, og om hva hevn gjør med oss som mennesker. For kanskje kan vi finne andre måter å tenke på, som gjør at vi ikke ønsker andre så vondt? Og i så fall; Hvorfor skal vi gjøre det? Dessuten snakker vi om egne og andres grenser - hvor de går - og om hvordan vi kan bli flinkere til å si ifra om det er noe vi føler er feil eller urettferdig eller for nært. Vi snakker om hvilke liv vi ønsker å leve. Vi snakker om hvilke drømmer ungene har for seg selv og hva de kan gjøre for å nå disse. Vi snakker om vulkaner og jordskjelv og om skole, pubertet og teite lærere - og litt om den kalde krigen. Ja - vi snakker egentlig om absolutt alt. Men bare når ungene er medisinerte...
Begge ungene er temmelig pliktoppfyllende i det daglige. De gjør leksene sine og gjerne litt til. Og de gjør godt arbeid, noe som resulterer i ganske gode karakterer. De har fine stunder sammen med venner og er selv de beste venner noen kan ha. De er høflige og hjelpsomme, konsentrerte og skjønne, reflekterte og fornuftige. Virkelig noen prakteksemplarer av noen gutter! Ingen kan tro at disse gutta har ADHD. Men det er når de er medisinerte...
Når ungene ikke er medisinerte kan vi bare glemme å snakke om så de enkleste ting. For ungene er nemlig ikke tilstede. De er helt andre plasser - i sine egne verdener. Selv de minste beskjeder, som å smøre matpakker, blir glemt. Selv om de sier både "ja", "jeg forstår" og "jeg skal gjøre det", så gjør de ikke det. Etter 19 sekunder er det meste glemt. Eldstemann så nemlig en rød bil som kjørte forbi. Hvor mange hestekrefter kunne den ha, tro? Stylet var den også. Hvor mye kan den ha kostet? Og SÅ du de stilige felgene, eller?!?
Men broren hans er mer opptatt av om det lar seg gjøre å inhalere O'boy-pulver gjennom et sugerør? Har vi sugerør? Kanskje man kan putte O'boy-pulver inni en ballong og blåse den opp, for så å feste et sugerør inni den oppblåste ballongen og deretter inhalere det? Har vi ballong? Å! Egg!! Kan jeg få prøve å knuse et rått egg mot panna? Bare én gang? Vææærsåsnill? Det siste synes begge brødrene er en god idé, faktisk... Jeg sier nei. De kan ikke knuse råe egg i pannene sine akkurat nå. Dere må smøre matpakkene, husker dere? Eldstemann må plutselig lære bikkja hvordan den skal spise på kommando. Yngstemann forsvinner for å hente fyrstikker til å tenne stearinlys med. Eldstemann blir irritert over at hunden ikke oppfatter hans velmenende kommandoer og han blir også irritert fordi sveisen ikke ser helt god ut. Nå kommer alle til å erte ham og dessuten rekker han ikke å vaske håret heller. Broren påpeker at storebroren er fader meg sur, ass', og storebroren glefser noe sårende tilbake og går selv Gunnlaug Ormstunge en høy gang mens han forsvinner ut til skolen og slamrer døra igjen etter seg.
Vel hjemme igjen fra skolen spør vi om det har skjedd noe spesielt? Nei. Ingenting. Men har dagen gått greit, da? Tjo. Kanskje. Han husker ikke. Men nå må jeg slutte å spørre for det skal gjøres lekser. Fem minutter etterpå kommer han ut av rommet sitt og sier han ikke kan gjøre lekser for han klarer ikke konsentrere seg og han husker ingenting av det han har lest. Yngstemann påstår de ikke har noen lekser denne uka, faktisk. Og det finnes ingen beskjeder og ingenting har skjedd på skolen, nei. Storebror påstår at yngstemann har fått tilsnakk i skolegården hele tre ganger. Yngstemann mener det er usant, for han kan ikke huske det. Det ringer på døren og en kompis av eldstemann kommer innom. Han kan forresten fortelle at det går bra med Kristina etter ulykken. Ulykken? Ja, hun falt ned fra noe høyt i gymmen og brakk foten. Om ikke eldstemann hadde fortalt meg det? Nei.....? Åh! JO! Nå kom eldstemann på det! Kristina brakk foten i gymmen! Det hadde han visst glemt...Antagelig glemte han det fordi bruddet var så lite, liksom...
Og jeg bare....
Nei - det skal ikke være så lett...
Jeg har to unger med ADHD. Men hvem er disse barna mine, egentlig? Er de mest seg selv når de er medisinerte, eller er de mest seg selv når de er umedisinerte?
Har de det kanskje best uten medisiner? Virkelig? Noen mener jo det. Men når det kommer til mine egne barn jeg er ikke enig. Slik jeg ser det har de det på nåværende tidspunkt best med medisiner.
Hva er din mening om saken?
For et fint innlegg!
SvarSlettJeg har flere ganger lurt på om jeg selv kan ha ADHD. Jeg sliter,og har nemlig alltid slitt veldig med konsentrasjonen. Jeg overbekymrer meg. Jeg har tusen tanker i hodet på en gang, og klarer sjelden å følge 100% med på samtaler.
Hvordan går man fram for å finne ut av om man har det eller ei?
Hei Monica, og takk for kommentar fra deg!:0)
SvarSlettDet er slitsomt å bekymre seg hele tiden, samt ikke klare å følge med på samtaler eller konsentrere seg om det man burde. Og tankespinn er utrolig energikrevende om man nå er voksen eller barn.
I første omgang må du innom fastlegen din og fremlegge problemstillingen der. Fastlegen vi så henvise deg til Voksenpsykiatrisk poliklinikk for utredning der. Da er du i gang og du får info underveis. :0)
Hei Kristine-
SvarSlettNok et vidunderlig innlegg fra deg!
Barn er så viktige, og vi har barn i samme alder kan jeg se. De jeg har har ikke fått noen diagnose, men jeg er fristet til å sjekke ut om det kan være langt verre enn ADHD noen ganger, uten å vite nok om den diagnosen som helt sikkert her ille nok uten medisin som du sier.
Uansett er egne barn bare herlige. Man elsker de betingelsesløst og inderlige hele tiden. Og det er 100% normalt å bekymre seg. Alle barn, med eller uten en diagnose har behov for omsorgs-personer som bryr seg, lytter og er der når ting er vanskelig. Og det er ting veldig ofte for barn i skolealder.
Samtidig er det viktig at foreldre får sin egen tid, og at barn er bare barn og er sammen med likesinnede. Min 11 åring var for første gang på overnatting denne helgen der også jenter var involvert 6 barn i samme alder i et telt. Det var knallsuksess og jeg har fått alle detaljer. Det gir foreldregjerningen mening og se hvor lykkelig han var etter den opplevelsen
Jeg håper dine håpefulle får den medisin de trenger for å få et så godt liv som mulig. De høres ut som flotte barn, begge to:)
Vargas
Åh. Dette var en FRYD å lese! Nå skal det sies at jeg ikke har noen barn med ADHD, da. Men kjæresten min har det, og gud som jeg kjente meg igjen i alle tankene dine sønner har hatt! Noen ganger når kjæresten er hos meg lenger enn planlagt, og derav ikke har med medisin, kan det gå ganske heftig for seg! Han blir som en femåring, nesten.
SvarSlettNå syns jeg det mest er sjarmerende, da. Jeg har selv vært tungt medisinert(av andre grunner..) det siste året - og nå begynner jeg å bli meg selv igjen. På en måte skulle jeg ønske at han slapp å være medisinert han også, fordi jeg vet hvordan selvfølelsen kan få en knekk. Det å ha en diagnose. gå på medisiner daglig. +++
Jeg tror nok at dine barn er seg selv akkurat slik naturen har skapt dem - umedisinert. MEN ADHD beregnes som en psykisk "lidelse" som gir utslag i det fysiske. Det syns jo jeg er rart, men men.
Barna dine er seg selv mest uten medisin. Men er de seg selv BEST?! Det er det store spørsmålet man trenger å svare på. Og DET kan være et flott utgangspunkt for et nytt innlegg! For da begynner nemlig saken å bli kjempeinteressant! :)
Kos deg videre med barna- medisinert eller ei!
Hei, Vargas! Så hyggelig å se deg her inne, og tuuusen takk for flott kommentar fra deg! :D
SvarSlettMange unger er jo svært aktive uten at det er noe sykelig over det. Men når barna begynner å lide pga væremåten sin og konsentrasjonsvansker gjør at de ikke henger med på skolen og når psykiske lidelser er til hinder for dem i dagliglivet - da må man selvsagt ta affære. Man skylder barna sine å gi dem den hjelpen som finnes og legge tilrette for dem på best mulig måte. Selv har vi vel aldri hatt noe hjelp fra skolen i alle disse år, forresten. Skolen vet knapt at ungene har ADHD... Men vi har da klart oss på et vis.
Viktig at foreldre får litt fri innimellom, ja. Men har man ADHD-barn kan det fort begrense seg, vet jeg. Mange foreldre tror jo ADHD er ensbetydende med snart forestående drap eller det som verre er, så ikke alle tar sjansen på å ha noe med ADHD-barn å gjøre. Dessuten er det vi som foreldre som har ansvaret for medisineringen. Det er ikke gitt at andre foreldre vil påta seg en slik oppgave. Nå er jo mine unger så store at de (nesten) alltid husker å ta medisinen når de er borte hjemmefra. Men jeg ringer alltid for å høre om tabletten er tatt. Dagen blir fort ødelagt om de har glemt den.
Morsomt å lese om 11-åringen din! Jeg formelig så han for meg der han ivrig fortalte deg om nattens hendelser. Det var nok stort, ja. :D
Ungene mine får det de trenger av medisiner, ja. Men jeg synes det er vanskelig å vite om det er rett det jeg gjør. Hadde enda skolen hatt ressurser til å hjelpe - og hadde enda BUP kunne bistått raskt ved behov - så kanskje vi kunne klart oss uten medisiner. Men slik det er nå - nope. Det går ikke. Ungene ville ikke kommet seg gjennom barneskolen engang...
theamargrethe: Hei! Tusen takk for god kommentar fra deg! Veldig glad for at du likte innlegget.:D
SvarSlettDet er tydelig at du vet litt om hvordan det er å ha en med ADHD i hus, ja. ;)
Men først - ADHD er en nevrologisk forstyrrelse - ikke en psykisk lidelse. Det er mange som surrer med det der. Men - i forbindelse med å ha ADHD er det ikke uvanlig å få tilleggsdiagnoser i form av psykiske lidelser.
Når det kommer til medisinering av ADHD: Jeg tror faktisk at mine unger har klart seg så godt nettopp FORDI de har blitt medisinerte. Uten medisiner blir de "annerledes", og de tiltrekker seg mye oppmerksomhet, noe som igjen lett fører til at de blir noen outsidere. Men så lenge de går på medisiner er de (tilsynelatende) helt vanlige unger som klarer seg veldig godt på skolen og i vennekretsen. Slik var det ikke før, og jeg kan love deg at selvfølelsen fikk et stort knekk! Det tok oss lang tid å bygge dem opp igjen. Og som jeg skrev til Vargas; Skolen er ikke særlig behjelpelig til å legge til rette for barna. Det er en kamp å få ekstraundervisning eller særbehandling på noen måte. Mye krefter må legges ned i slikt arbeid, og skulle man være så heldig å endelig få litt hjelp - ja - da har det gått så lang tid at det likevel er for sent. Så nei. Vi medisinerer og bruker heller kreftene på selv å hjelpe ungene med det de ikke forstår.
Det siste avsnittet ditt signerer jeg! Utrolig bra skrevet! Og ja - kanskje skulle jeg skrive et slikt innlegg? Tusen takk for tips! :D
Hei!
SvarSlettJeg er en jente på 23 år, og har add. Det skriver høres veldig kjent ut. Både for meg, og for min lillebror.
Jeg fikk ikke diagnose før jeg var 16, så husker godt hvordan det var å gå uten medisin.
Jeg har det best uten medisin. Folk kan få si hva de vil. En gang ble jeg faktisk spurt om jeg ikke bare kunne begynne med alternativ medisin i stedet, som Omega3 eller noe... Men, det er vel mer uvitenhet som driver folk til å spørre om slike ting.
Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver om at prating er viktig. Jeg er veldig glad for at foreldrene mine tok seg tid til å prate med meg, både som barn, tenåring og nå som ung voksen.
Det er godt å komme hjem å dele tankene sine med de som kjenner deg best, selv om man har flyttet hjemme i fra.
Guttene dine kommer sikkert til å klare seg helt fint.
Jeg liker å tro at man kan bruke ADHDen sin som en resurss, og ikke se på det som et nederlag. Det gjør deg unik, kreativ og gir deg et åpent sinn :)
Hilsen ei jente med ADD
ops! her har jeg skrevet feil, mener selvfølgeig med medisin ;)
SvarSlettJente 23
Hei, jente 23! :D Så flott å høre fra deg - nå ble jeg glad. Det betyr utrolig mye for meg å høre at du har (og har hatt) nytte av at foreldrene dine tok seg tid til å prate med deg opp gjennom årene. Vi har jo merket at det hjelper for våre unger i hvert fall. Kan bli litt mye prating da, men etterpå ser vi at vi har "friske" unger, hvis jeg kan si det slik. :0)
SvarSlettDen ene av guttene mine ha visstnok ADD, men jeg kan ikke si jeg helt skjønner forskjellen på ADD og ADHD. Jeg leser at det er visse forskjeller, men i bunn og grunn er de veldig like. Tankespinn gir uansett motorisk uro, i hvert fall hos min gutt. Og tankespinn er hyperaktivitet i hodet, så...for meg har begge ADHD. ;)
Du mente MED medisin ja. Kan tenke med du hadde/har det bedre med dem. Omega3 eller Udo`s choise og Efalx (og hva det nå heter alt) virket ikke på mine unger. Vi gikk bare konkurs på å kjøpe dyre mirakelkurer som ikke virket, selv etter 1 år... Vi har forsøkt veldig mye innenfor diett også, men adhd-en er det uansett den. Dessverre.
Men vi ser ikke på hele adhd-en som en forbannelse. Det er bare så synd at vi ikke kan velge bort konsentrasjonsvanskene. Det meste andre skulle vi klart å takle. Men konsentrasjonsvanskene gjør at skolearbeidet går rett vest om de ikke er medisinerte. Ja, også er det den manglende impulskontrollen da...Den er jo en utfordring noen ganger. Og tvangstankene. Men de kan vel alltids reduseres på andre måter.
Vel, vi skulle vel klart det...
Mange ganger priser jeg meg lykkelig over at jeg er syk og midlertidig ufør. Hadde jeg vært i stressende jobb ville jeg aldri klart å følge opp ungene, det er jeg sikker på.
Men jeg er veldig glad for å lese at du også har det bedre med medisin, enn uten. Ønsker deg all mulig lykke til videre, og tusen takk nok en gang for kommentaren din! <3
Knallbra skrevet, Kristine! :-)
SvarSlettDu husker sikkert fra tidligere at jeg er ganske skeptisk til eksplosjonen i ADHD-diagnoser, og bekymret med hensyn til det store, stooore antall barn som går på sterke medisiner. Av og til er jeg redd for at en del barn blir medisinert fordi det er greiest for de voksne... :-/
Det er sikkert både riktig og viktig at du hele tiden holder spørsmålet litt åpent. Ikke "tar gamle sannheter for gitt", liksom...
Men i din families tilfelle synes jeg likevel du skal lese gjennom innlegget du har skrevet her én gang til, og så håper jeg du får litt samme opplevelse som jeg fikk, og at du klarer å se det litt med mine øyne. For det virker som medisinering i gutta dine sitt tilfelle, er heeelt riktig.
Og når jeg leser om samtalene dere har, hva dere vektlegger, hvor mye dere snakker sammen.... Det kommer til å gå gutta dine bra, Kristine! De blir hørt, de blir tatt på alvor, de utvikler seg, de får snakke om og tenke på viktige ting, det er ikke bare tomt, overfladisk prat! De blir sett for hvem de er. De gutta dine kommer til å bli "hel ved"!
Ble rent rørt, jeg! :-)
whatwouldnemido.blogg.no
Vet du hva altså, for et FLOTT innlegg! Jeg er selv 23 år med adhd og det merkes godt i hverdagen. Jeg har ikke hatt foreldre som har fulgt meg opp eller fått videre oppfølging fra psykiatrien da jeg ble diagnosert som 20 åring. Så det er fantastisk å se de refleksjonene og den forståelsen du har for sønnene dine! Du tar de på alvor og prater med de om de vanskelige tingene, flott altså :) Jeg går ikke på medisiner lengre, jeg har ganske høy dose men jeg blir rett og slett deprimert av de, og har funnet ut at masse omega, fett, masse trening, og et så sunt og rent kosthold som mulig med minst mulig sukker fungerer veldig bra :) Ikke optimalt, men det utgjør faktisk en veldig stor foskjell :)
SvarSlettKJEMPE BRA INNLEGG!<3 Kjenner meg sååå godt igjen i det du skriver, særlig det med badet! Her er det også sånn, hver morgen, enten blir det krangling eller Marius kommer tuslende UTEN klær. Når jeg spørr hvor er klærene dine? Får jeg til svar Oj, det glemte jeg! Enig med deg, de er mest seg selv med medisin! Som jeg sa til en lege: Jeg vil ikke ha en annen Marius, bare en roligere, mer konsentrert og gladere Marius! Og det har jeg fått nå! Det første gutten sa etter et par dager med medisiner var: Mamma, alle maurene mine er borte! Han var gladere enn på leenge Nå går leksene som en lek, og da jeg var på foreldresamtale ble jeg kjempe stolt over gutten min, i kartleggningprøve i matte hadde han scort 47 av 51 mulige poeng! SÅ JA, DE HAR DET BEDRE OG ER MER SEG SELV MED MEDISINER!!!!:)
SvarSlettHei, Nemi! :D
SvarSlettJoda, vi har jo diskutert dette før, og det finnes nok noen barn som har fått en diagnose de ikke burde ha. Men mange er det ikke. Jeg tror de aller fleste med en ADHD-diagnose faktisk HAR ADHD. Det som er litt urovekkende er at dette er den diagnosen som har økt mest de siste årene, i tillegg til astma. Og da synes jeg det er nærliggende å spørre: Hvorfor det? Hvorfor akkurat disse to diagnosene? Er det en sammenheng her? Kan det hende at det IKKE er foreldrenes skyld at barna får ADHD (og astma)? Og nå er det nå engang slik at medisinering er det som funker best (for de fleste), selv om de er "sterke". De hjelper i det minste mange barn (ikke bare familiene/foreldrene). Når det er sagt: Det ER greiest for de voksne med ADHD-barn å medisinere barna sine. Det er fader meg ikke mye annet som virker i dag - i hvert fall ikke på mine unger. Og for at ungene skal få med seg noe av undervisningen på skolen så MÅ man medisinere barna. Man får ikke tilrettelagt undervisning/ekstraundervisning (eller hva det nå heter) uten videre. Det tar LANG tid å få noe sånt og det er ressurskrevende - og dessuten er jo ungen nesten frisk - han har bare ADHD og gjør det jo ikke såååå dårlig! Blæh. Systemet gjør det ikke akkurat lettere å ha ADHD-barn. Så JA til medisinering! Man gir antihistaminer til folk med allergier. Fordi det funker! Man gir dem ikke kun omega3 og gulrot. ;0) For oss er medisinering riktig og viktig. Ellers har ikke barna mine det bra. Så inntil det kommer noe revolusjonerende nytt på markedet - noe ufarlig og virksomt - så ser jeg ikke så mange andre muligheter her. Dessverre. Men jeg LIKER ikke å gi ungene medisin. Det byr meg egentlig imot. Men...vanskelig er det.
Glad for at du tror gutta blir "hel ved". Tusen takk snuppa! <3
Men tusen takk, forresten!
Hei, Pernille! :D
SvarSlettTakk for tilbakemeldingen din, den var flott!
Nå er jo du endel år eldre enn disse gutta, så jeg har tro på at de etter hvert kan klare å styre dette litt mer selv når de blir eldre. Men akkurat nå har de ikke forutsetninger for å klare det. De ser ikke sammenhenger slik du gjør. Men veldig flott at du klarer deg uten medisinering. :D
Trist at det skal være så vanskelig å få nok hjelp fra psykiatrien, men jeg har jo selv jobbet der, så jeg vet de mangler ressurser. Som alt annet helsevesen. Det er trist å vite at mange unger kanskje kunne klart seg med mindre medisiner (eller uten) om forholdene hadde ligget til rette.
Ønsker deg all mulig lykke til fremover, og igjen: Tusen takk! :D
Cathrine: Ja, det er fantastisk å se forskjellen fra umedisinert til medisinert. Det er nesten som å slå på en bryter. Gøy at Marius fikk så høy score på kartleggingsprøven i matte! Yey! Gratulerer! :D
SvarSlettTakk fra en mamma som først fikk diagnosen som 29-åring(dessverre) med 2 jenter som fremdeles er "for smarte" til å få diagnosen som jenter ofte er... Det fokuseres alt for lite på "jente ADHD" og flink pike-syndromet er dessverre utbredt her... Vi sliter like fullt! Lærere og kontaktpersoner er overbeviste, mens abup mener de er for oppegående....KANSKJE fordi mor selv vet hva de sliter med? Men dette tas ikke hensyn til. Leit! Takk igjen for FANTASTISK blogg!
SvarSlettTusen takk, anonym! :D
SvarSlettVed å skrive at BUP mener jentene dine ikke kvalifiserer til ADHD-diagnose, så bekrefter du bare det inntrykket jeg har av BUP, nemlig at de ikke gir diagnoser i "hytt og pine, slik mange vil ha det til. Men jeg håper dere snart får hjelp til det dere måtte trenge hjelp til, i hvert fall. Man bruker enormt mye krefter på å være flink pike, og ofte kan flinkheten overskygge/kompensere for problemer man ellers ville sett om man ikke var så flink...
Så flott innlegg du har her. Igjen blir jeg imponert over både den refleksjonen du viser i innlegget ditt og den varsomheten du svarer kommentarene med. Stå på, vennen, syns det er flott at du orker å investere den tiden du gjør.
SvarSlettTil det du skriver her, så tror jeg debatten om medisin/ikke medisin er viktig. Det finnes grader av adhd, noen barn kan hjelpes gjennom å strukturere omgivelsene. For å si det på en annen måte - et barn kan ha en svært synlig adhd på èn skole og være nærmest symptomfri på en annen. Syns det er viktig å ta med i medisineringsdebatten. Det er ikke alltid barna skal tilpasses situasjonen - noen ganger er det situasjonen som skal tilpasses barnet. Det hender vi glemmer det...
Men som du selv skriver, de fleste med adhd trenger medisiner. De trenger det for å kunne fungere som seg selv. Jeg tror ikke de er mer eller mindre seg selv enten de har medisin eller ikke. Det handler vel mer om hvilke sider ved seg selv de henter ut og tar i bruk med eller uten. Og etterhvert som guttene blir større, vil de kunne gjøre valgene selv på hvorvidt de ønsker medisiner som "bremser maurene" og gjør at blå biler igjen blir blå biler og ikke onde omen.
Igjen - flott å få dette fokuset på et tema som er høyaktuelt.
Tusen takk, mimmimor! :D
SvarSlettJa, debatten medisin/ikke medisin er viktig, kanskje mest fordi mange tror medisineringen kun påvirker den hyperaktive delen av barnet. Mens den i realiteten påvirker flere sider av ADHD-en. Hyperaktiviteten er egentlig det minste problemet. Og som du sier: Det finnes "grader" av ADHD, selv om man nok ikke regner ADHD i gader ved diagnostiseringstidspunktet. Men enkelte unger ha større problemer med flere ting, enn andre kanskje har. Ha du sett én unge med ADHD, har du kun sett én. Alle med ADHD er forskjellige. Mine unger er som natt og dag, feks.
I dag må nok mange ADHD-barn tilpasses situasjonen, noe som fører til mer medisinering enn kanskje nødvendig. Tror ikke det kommer av at vi glemmer å tilpasse situasjonen etter ungen - tror mer det kommer av ressursmangler - både i skolen og i helsevesenet.
Det sies at noen vokser av seg ADHD. Min påstand er at det gjør man ikke. Det som skjer er at enkelte (etter fylte 24 år) KANSKJE har lært seg teknikker som gjør at de klarer å tilpasse seg samfunnet bedre enn da de var små barn. De har fått en liten forståelse av hva som forventes av dem i gitte situasjoner. De finner derfor måter å kompensere på, slik at de tilsynelatende kan klare seg uten medisiner. De finner seg feks. yrker hvor de ikke trenge å konsentrere seg så mye hver dag, samt ikke er stressende. Eller de finner seg arbeid som ikke har så mye med mellommenneskelige forhold å gjøre. Dette kan jo funke greit, men det vil jo en eller annen gang komme situasjoner hvor man både må konsentrere seg, takle stress og være i mellommenneskelige relasjoner. I disse periodene kan ting fort bli vanskelige. Og mange blir psykisk syke.
Takk for fine innlegg om ADHD/ADD. Har selv en sønn på 11 med ADD og ble litt lettet over å høre at dine gutter også ikke husker noe av hva som har skjedd i løpet av dagen. Men er det slik bare når de ikke har tatt medisiner, eller alltid? Min sønn er alltid slik, han har store problemer med å finne ting i minnet og det kan ta utrolig lang tid å få svar på den aller enkleste ting. Men hvis jeg har skjønt fagpersonene riktig så mente de at medisinene var med på å trene opp de delene av hjernen som fungerer litt dårlig hos sønnen min - og det ble jeg litt glad for å høre. Uten medisiner hadde han trolig stagnert enda mer. Uansett, så hadde jeg hatt dårlig samvittighet hvis jeg ikke hadde gitt han muligheten til å prøve medisiner. Og når man ser at medisinene virker, hadde jeg ikke da vært en dårlig mor hvis han ikke skulle få bruke de?
SvarSlettHei, GNIST, og hjertelig takk for kommentar. :)
SvarSlettFor å ta det siste spørsmålet ditt først: Vil vel ikke si at du hadde vært en dårlig mor, selv om du hadde latt være å medisinere ham. Men så lenge dette ikke er til det beste for gutten din så ville vel kanskje ikke valget ditt vært så lurt... Nå er det jo heldigvis ikke kun denne handlingen alene som definerer deg som god eller dårlig mor, skulle jeg mene. ;)
Hukommelsen, ja. Akk ja. Hehe, den var verre før da de var mindre. Men hukommelsen henger sammen med konsentrasjonen, så hvis de er veldig ukonsentrerte (noe de var uten medisin og da de var undermedisinerte) vil de huske lite eller ingenting. Det er i hvert fall min erfaring. En annen årsak til dårlig husk (hos mine unger) er mye tankespinn. Da har de nemlig ikke plass til ny informasjon. Men det kan jo også være flere andre årsaker til at unger ikke husker så godt; Stor glede, feks. Eller engstelse. Angst.
Men som sagt; Mine unger var verre før. Nå for tiden husker de som bare rakker'n! :D
Takk for svar :-)
SvarSlettDet handler selvfølgelig ikke om å være en god eller dårlig mor, men å ville gi sitt barn de beste muligheter det kan få. Sønnen min har f.eks et moderat hørseltap, men jeg kan jo ikke bestemme at han ikke skal bruke høreapparat fordi det kan føre til at han f.eks blir mobbet. Jeg føler at vi ikke har noe valg med hensyn til medisinering. Hvis vi merket store bivirkninger, hadde situasjonen kanskje vært annerledes, eller valget enda vanskeligere rettere sagt...
Ja, det handler om å gi barnet de beste muligheter, og slik jeg ser det nå, så gjør jeg det - ved å blant annet medisinere. Hadde ungene hatt mange eller store bivirkninger ville det helt klart stilt seg annerledes. Takk Gud for at vi ikke har slike problemer! Huff - da vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. :/
SvarSlettNår det kommer til hørseltap; Er CI et alternativ?
Hei igjen :-)
SvarSlettNei, CI er nok bare for de som er helt døve eller har så lite hørselsrest at de ikke har nytte av høreapparat.
Så bra blog du har! Ha det fint så lenge!
Ah - da så. Får håpe gutten din slipper å bli mobbet når han bruker høreapparatet. Ønsker dere lykke til! Ha en fin kveld du også. Og tusen takk, forresten. :D
SvarSlettKjempeflott, og litt sårt innlegg. Kjenner igjen mye av problematikken, dessverre... Jeg har også en sønn med ADHD, og hans største problemer er tankekaos og vansker med konsentrasjonen. Har prøvd perioder uten medisinering, men har etterhvert landet på at han har det klart best med seg selv når han får medisiner. Men det er ingen lett avgjørelse å ta, dette med å gi ham ritalin. Dermed tester vi av og til hvordan det går uten medisinering. Og hver gang lander vi på at han har det best MED medisiner. Trass i dette, hender det at jeg spør meg selv om han er mest seg selv umedisinert eller medisinert, for det er nemlig to forskjellige gutter... Har dog ikke kommet frem til noe svar på spørsmålet.
SvarSlettenitre: Takk.
SvarSlettDu har tydeligvis HELT samme erfaring som det jeg har; Det er to forskjellige personligheter med og uten medisin, ja. Og begge er endel av samme barnet, ergo føler vi nok et ansvar for å bli kjent med "begge" ungene, sant? Og det er jo i tillegg utrolig viktig at også barnet blir kjent med seg selv - både med og uten medisin... Men lett er det ikke. Ikke lett for noen av oss.
Det krever mye. Og noen ganger FOR mye, ikke sant?
Tusen takk for unik innsikt i noko eg berre har lest om då eg tok litt spesped. på lærarskulen, og elles truffe litt som lærar. Det er å lett for oss som ikkje veit å tenka det eine eller det andre. Mange legg skylda på vanskelege heimeforhold. Men etter å ha lest dette skjønar eg ekstra godt at dette er ein sjukdom, og at dei som har den bør medisinerast for å få det best mogleg. Takk:)
SvarSlettHei, Røsslyng! :D
SvarSlettSå flott at du fikk et innblikk i hverdagene våre. Når det kommer til ADHD kan jeg garantere deg at denne typen hyperaktivitet ikke kommer av "dårlige/vanskelige hjemmeforhold". Såpåass vet jeg om hjemmeforholdene her i heimen, uten at jeg skal skryte på meg det ene eller andre. Selvinnsikt er som kjent ikke min sterkeste side. ;)
Hva ADHD egentlig kommer av vet jeg jo ikke, men teorien min heller mot at enkelte barn "overreagerer" på miljøgifter - enten under svangerskap eller tidlig etter fødsel. Nesten som en allergitype. Noen unger får astma. Andre får ADHD. "Hjemmeforhold" kan være av betydning, selvsagt, men da mer med tanke på hvilke miljøgifter barnet utsettes for - og da mest i form av matvarer. Tenker jeg. :)
Tusen takk for veldig interessant lesning og særs gode beskrivelser av hvordan tankene kan fly av gårde for noen som har ADHD!!!
SvarSlettJeg har en datter i 2. klasse som er til utredning for ADHD og jeg kjenner meg veldig godt igjen i hvordan hun faller helt ut av fokus veldig ofte. Dessverre er ofte reaksjonen min feil i forhold til det som er riktig for henne, og jeg kommer derfor til å studere innleggene dine nøye og ta lærdom av det.
Hei, Anonym! :)
SvarSlettVi lærer jo hele tiden, og jeg er sikker på at du etter hvert finner en reaksjonsmåte som funker både for henne og deg. Og ikke vær redd for å spørre BUP om hjelp. Kan hende de har noen gode tips til deg. Lykke til! :D